Manglende oppfølging av nybakte mødre med depresjonssymptomer

svangerskapsdepresjon-rbup

Ny studie identifiserer en gruppe med mødre i risiko for depresjon i barnets første leveår, hvor 42% av disse kvinnene ikke får oppfølging på helsestasjonen.

Studien ble gjennomført av Filip Drozd og flere forskere ved Regionsenter for barn og unges psykiske helse (RBUP) med over 1300 kvinner ved helsestasjonstjenester som benytter seg av Edinburgh-metoden. Den er også publisert i Journal of Affective Disorders.

Forskerne var interessert i å finne ut hvordan depresjon forløper hos kvinner, hvordan det går med kvinnene, hva som kjennetegner kvinner med ulike forløp, og om er det sammenheng mellom kvinner med ulike forløp og oppfølging gjennom støttesamtaler.

Bedring for mange, forverring for noen

En depresjon, eller tegn på depresjon, kan komme til uttrykk på flere forskjellige måter. Bakgrunnen for undersøkelsen og spørsmålene forskerne stilte seg, var om det finnes grupper av kvinner hvor deres tegn på depresjon fortoner seg ulikt over tid.

Ved bruk av nyere og moderne statistiske verktøy har forskerne gått inn i datamaterialet på en annerledes måte enn det som vanligvis er gjort, og funnet at symptomnivået er ganske lavt for 90% av kvinnene som er med i undersøkelsen. Deres symptomtrykk, det vil si hvor mye de opplever å lide eller ha problemer, ser også ut til å gå ned over tid. Man kan si at disse kvinnene har en lav risiko for å utvikle vansker knyttet til depresjon, med den innvirkning det kan ha for mor og barn. Dette er selvsagt gledelig.

Men det kom også fram at det var en gruppe med kvinner på 10% som skåret rett under, på eller over grenseverdien for en sannsynlig depresjon, og som i tillegg hadde vedvarende tegn på depresjon. Disse ble altså ikke bedre over tid. Det som kjennetegnet disse kvinnene var at de ofte hadde strevd tidligere med mentale lidelser, hadde tegn på depresjon allerede i svangerskapet og opplevde komplikasjoner etter fødselen. Dette er kvinner som strever, og som er i risiko for en mer alvorlig depresjon og følgene av det.

Når det videre ble gjort undersøkelser på sammenhengen mellom de to ulike gruppene av kvinner og hvilken oppfølging de fikk, viste det seg tydelig at det nytter å kartlegge tegn på depresjon hos nybakte mødre. Den gode nyheten er at sjansen for å få støttesamtaler var nesten 20 ganger høyere blant kvinner i risiko. Mange av landets helsestasjoner tilbyr dette i dag, og dette ligger i det vi kaller for Edinburgh-metoden. Men ved en nærmere gjennomgang av tallmaterialet, viser det seg at 42% av kvinnene i risiko ikke fikk noen oppfølging i løpet av denne perioden.

Dette kan det være naturlige forklaringer på. Det kan være hendelser i livet som tross at de er positive, kan være stressende, som at familien har flyttet til en ny og større leilighet, foreldrene kan ha giftet seg, hatt barnedåp eller annen type av feiring midt oppi det å ha blitt nye foreldre. Noen mødre kan også ha takket nei til støttesamtaler fordi de allerede får hjelp og oppfølging enten fra helsepersonell eller fra familie og venner. Men disse forholdene kan neppe forklare den høye prosentandelen av kvinner som ikke er fulgt opp.

Godt grunnlag for å yte hjelp

I 2013 kom Nasjonalt råd for prioritering i helsetjenesten (Prioriteringsrådet) med en uttalelse om at de ikke vil anbefale nasjonal screening og oppfølging av gravide og barselkvinner for depresjon, noe Helsedirektoratet i ettertid har lent seg på. Dette skapte nok en del misforståelser og uklarheter for helsestasjonene. Et av argumentene som ble brukt var Prioriteringsrådets bekymring for at det da vil fanges opp for mange kvinner som egentlig ikke trenger hjelp og oppfølging, såkalte ‘falske-positive’, at dette kan virke stigmatiserende på kvinner og er lite kostnadseffektivt.

Internasjonale studier fra tidligere viser for øvrig at de fleste kvinner synes denne typen kartlegging og oppfølging er akseptabelt, og ifølge RBUPs undersøkelse ser det ut til at en større bekymring er at det er en del som burde fått hjelp og oppfølging, som ikke får det. Til tross for at andelen kvinner i lav risiko som får oppfølging ikke er høyere enn rundt 10%, kan det bli mange i en stor populasjon som får oppfølging de eventuelt ikke har behov for. Men det kan godt hende at mange av disse kvinnene i lavrisikogruppen faktisk bør få oppfølging, siden det kan vise seg at de strever mer enn hva de har opplyst om ved utfylling av vurderingsskjema. Videre kan det være at noen kvinner sliter med kroniske tilstander som for dem er en normaltilstand, og at de dermed ikke rapporterer å ha det særlig ille, fordi de har det relativt sett godt for hva som er normalt for dem.

Dette er forhold som vil kunne avdekkes gjennom oppfølgingssamtalen umiddelbart etter at kvinnen har fylt ut vurderingsskjema for depresjon, og at denne gruppen utgjør 10% virker kanskje ikke så underlig. Det er større grunn til å undre seg over de 42% av kvinner i risiko som ikke får oppfølging.

Konklusjonen viser at det er god grunn for helsestasjonene til å avdekke og tilby kvinner hjelp og støtte for å avdekke tegn på depresjon. Dette gjelder særlig de som har forhøyede og vedvarende symptomer, til tross for at de ikke alltid skårer over de satte grenseverdiene. Edinburgh-metoden som også er en del av ‘Tidlig inn’ satsningen til Helsedirektoratet, er et godt verktøy for å fange opp disse kvinnene og sette inn oppfølging på et tidlig tidspunkt. Dette er et område det bør forskes mer på, men myndighetene bør også være klar over problemstillingen som dukker opp i vår studie, hvor vi tenker at en dose tidlig forebygging er bedre enn at strev og vansker kan vokse seg store og kreve større og mer kostnadskrevende tiltak senere.

01.10.2018  

Kilde:


Filip Drozd

Forsker


975 16 188

filip.drozd@r-bup.no

Les mer om Filip

Les også:

Ja Nei

Så bra! Din tilbakemelding er registrert.

Send