Forsker på barn som flykter alene
Vi vet for lite om enslige mindreårige asylsøkere som søker tilflukt i Norge og andre europeiske land. Det nordiske forskernettverket om disse barna vil øke kunnskapen - bl.a. med en nettside.
Vi vet også for lite om hvordan det psykososiale arbeidet overfor denne gruppen barn og unge virker på deres nåværende situasjon og deres framtid, mener forsker Ketil Eide.
Her finner du den nye nettsiden.
Til Norge har det de siste to årene kommet mellom 800 og 900 enslige mindreårige asylsøkere hvert år. De fleste er i alderen 15 til 17 år, og rundt 70-80 prosent av dem er gutter. Mange har flyktet fra Afghanistan, Irak, Somalia, Etiopia og Eritrea, og mange har reist gjennom en rekke land før de ankommer Skandinavia.
- Noen av dem får bli, noen får avslag og må returneres til hjemlandet, eller de blir returnert til et tredje land, hvor de har søkt asyl tidligere. Andre kan bli sittende i asylmottak over lengre tid, også etter å ha fått midlertidig opphold til de er 18, sier forsker Ketil Eide, som selv deltar i et prosjekt, der forskerne undersøker levekårssituasjonen i mottak for enslige asylsøkere over 15 år.
Eide er også involvert i et forskningsprosjekt om bosetting av afghanske ungdommer i kommunene, om de mindreåriges forventinger og om kommunenes innsats.
Han sitter i styringsgruppen for forskernettverket om enslige mindreårige flyktninger. Det ledes av Lutine de Wal Pastoor fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), og nettverket har fått midler fra NORDFORSK.
Nå lanserer nettverket NordURM (Nordic Network for Research Cooperation on Unaccompanied Refugee Minors) sin egen nettside.
Ketil Eide er redaktør av boken Barn på flukt - les mer om den her.
På nettsidene til NKVTS kan du også lese hva Lutine de Wal Pastoor sier om forskernettverket.
Kunnskap på nettet
- Vi vil formidle den kunnskap vi har via denne nettsiden – først og fremst til alle forskerne i nettverket. Nå har vi om lag 30 deltagende forskere og 15 stipendiater, som alle er i gang med forskjellige prosjekter. Men det skal jo også være en åpen og informativ nettside som kan brukes av andre interesserte, sier Ketil Eide.
I første omgang vil om mulig alle rapporter og studier forskerne hittil har publisert være tilgjengelig på nettet. Etter hvert blir mer kunnskap lagt ut. Forskernettverket har medlemmer fra de nordiske landene, i tillegg til noen fra Belgia, USA og England.
Internasjonalt prosjekt
- En rekke enkeltstående prosjekter er i gang nå. Men vi mangler et større, internasjonalt komparativt prosjekt, mener Eide, som håper nettverket kan diskutere dette på sitt møte i Ghent i Belgia i disse dager.
– Utfordringene knyttet til de enslige asylsøkerbarna er i høyeste grad internasjonale og nokså like i Vest-Europa. Og det er mange spørsmål knyttet til disse barna, både om hvem de er og hvilke problemer de har; det kan være om psykisk helse, levestandard, omsorgsbehov eller skole.
- Vi må få til forskning som gir bred kunnskap fra flere land, og vi bør også ha longitudinelle studier. Det er viktig å kunne følge disse barna over tid.
- På dette feltet skjer det jevnlig politiske og juridiske endringer, som får konsekvenser vi ofte ikke har tenkt over. Dette skaper nye utfordringer. Noen barn blir sendt hjem, andre blir sittende i asylmottak og kan sitte der i årevis. Når barna fyller 18 år og ikke har fått opphold, har de få rettigheter i det landet de oppholder seg i – og vi vet alt for lite om hva som skjer med dem. Svært mange drar ikke tilbake dit de kom fra.
- Så hva gjør de? Noen forsvinner til andre land i Europa, andre blir papirløse flyktninger i Norden eller andre land. Et internasjonalt forskningsprosjekt som ser på konsekvenser av innstramninger i asylpolitikken for enslige mindreårige vil gi nyttig kunnskap for arbeidet med denne gruppen barn og unge.
Tapt barndom
Antall enslige mindreårige asylsøkere som kommer til Norge har gått ned siden 2009.
- Tallet svinger av flere grunner; det kan være asylpolitikken i ulike land, flyktningsituasjonen i verden, individuelle motiver for å reise. For å kunne sende barn tilbake, må vi ha en avtale med angjeldende land – noe Norge ikke har med for eksempel Afghanistan og Eritrea. Derfor kan mange barn bli sittende lenge på asylmottak uten egentlig å kunne gjøre noe fornuftig med sine liv. Å ha en asylpolitikk som også skal justeres mot andre europeiske land, det er komplisert. Og det er i tillegg vanskelig innenrikspolitisk, sier Ketil Eide.
Det er ofte ikke de svakest stilte barna som kommer, understreker han. De er dermed i stor grad motiverte for å skape seg nye liv. Barna kommer gjerne etter å ha forsert grense etter grense sjøveien eller som blindpassasjerer på trailere, og de bærer som regel med seg traumatiske opplevelser både fra hjemlandet og under flukten.
- Å tro at de da skal returnere uten videre er kanskje ikke realistisk, sier forskeren. – Prinsippet om barns beste må jo også gjelde for denne gruppen. Og så kan vi diskutere hva det er.
Forskningens utfordringer
Forskning på spørsmål som angår de enslige mindreårige asylsøkerbarna er komplisert og byr på mange utfordringer.
- Det er ikke lett å få informanter. De som stiller opp i forskningsprosjektene kan ofte være de mest resiliente og ressurssterke. Barna er spredt over hele Norge, og mange vil vegre seg mot å stille opp. Hvorfor skal de det? Hvilken nytte har de av det? Noen vil tenke at disse barna og ungdommene utnytter den norske velferden, men samtidig må vi ta inn over oss de vanvittige historiene disse barna bærer på. Hvem ville ikke sende sine barn fra seg, hvis de dermed kan overleve og få en bedre framtid?, spør Ketil Eide.
Han framhever at også nordmenn i tidligere tider har reist ut for å skaffe seg bedre liv.
- Antallet er større nå, men dette er ikke noe nytt. Når det ikke er det svakeste som kommer, kan vi lure på om de er plukket ut til å ta denne flukten, men det vet vi for lite om. Vi vet at på lang sikt går det bra for mange av dem – og at de som ikke klarer seg godt er mer utsatt enn andre.
