Vi må bli barnas advokater

Helsestasjonen og helsesøstrene er sentrale i forebyggende og helsefremmende arbeid. Men helsesøstre må bli enda mer aktive som "barnas advokater". Vi må delta i den helsepolitiske debatten.

Av Hanne Holme

Mye har skjedd siden den første helsestasjonen i Norge åpnet i 1911 under navnet «kontrollstasjon for brystbarn».

For hundre år siden drev menigheter «barnepleiestasjoner», og Norske kvinners sanitetsforening drev «Spedbarnsklinikker».
I 1918 startet den første opplæringen av helsesøstre under betegnelsen «sunnhetspleie». Yrkestittelen helsesøster ble tatt i bruk fra 1925, og Lov om helsestasjoner ble framsatt som forslag i 1934. Helsesøsterutdanningen har eksistert siden 1946, da helsesøstre var helserådsinspektører og helsekontrollører i helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

Lovpålagt
I dag er helsestasjonen et lovpålagt lavterskeltilbud til alle barn, unge og deres foresatte. I tillegg til helsefremmende og forebyggende medisinsk oppfølging skal tjenesten også blant annet styrke foreldrenes i foreldrerollen.
Helsesøstre er den eneste faggruppen med videreutdanning i helsefremmende og forebyggende arbeid rettet mot barn og unge. Det er unik kompetanse, som bør brukes til beste for barn.

Samfunnets krav
Når helsesøstre skal jobbe helsefremmende og forebyggende, må også utøvelsen av yrket endres i takt med samfunnet.
Tidligere var smittevern og forebygging knyttet til fysisk helse helt sentralt - i tråd med datidens helseutfordringer i befolkningen.

De siste tiårene har gitt oss utfordringer som krever nye strategier. Helsestasjonenes tjenestetilbud er hovedsakelig bygget opp med utgangspunkt i helt andre helseutfordringer enn de vi ser i dag, men har etter hvert fått stadig flere oppgaver.
Dermed opplever helsestasjonene økt press i takt med nye utfordringer i samfunnet. Tiden er inne for et omfattende opprydningsarbeid; vi må definere hva som skal gjøres for alle og hvordan vi kan nå alle med et likeverdig helsetilbud .

Til dette trenger vi metoder og verktøy som har dokumentert effekt, utstrakt samarbeid med andre faggrupper og tjenester, og vi trenger visjonære politikere og ledere som tør å satse på helsestasjonen som den viktige forebyggingsarena den er

Helsestasjonenes forebyggingspotensiale er unikt, fordi helsestasjonene når ut til nesten hele befolkningen.
Også skolehelsetjenesten har vært organisert siden 1918. Helsesøster har en helt sentral rolle på alle skoletrinn, samt på helsestasjoner for ungdom.

Barnas advokat
Helsesøstre har unik kompetanse i helsefremmende og forebyggende arbeid mot barn og unge. Derfor bør vi være premissleverandører i den helsepolitiske debatten. Vi bør være «barnas advokat og tale barnas sak» på mange felter og bør bli enda mer aktive i folkehelsearbeid rundt om i landet. Helsesøstertjenesten er ofte en veldig liten del av kommunens samlede tilbud.

Mange tar ikke helsesøstrene med i helsepolitiske spørsmål eller samfunnsplanlegging, for eksempel når en ny barnehage eller skole skal planlegges. For mange helsesøstre vil det være nærliggende å foreslå felles fysisk lokalisering av barnehager, skoler og lavterskeltilbud som Familiens hus. Dette kan ha store konsekvenser for familier og for bruk av integrerte tjenester. For at helsestasjonenes utkikkspunkt og gode lokalkunnskap skal komme til bruk, må de tas med på råd.

Helsesøstre er generelt sett kompetente, samvittighetsfulle og hardt arbeidende, men med knappe ressurser har mange ikke «ork» til å engasjere seg i andre helsepolitiske spørsmål enn de lovpålagte oppgavene – dette er også vist i en kartlegging utført for Sykepleierforbundet i 2011:

http://www.sykepleien.no/nyhet/665178/-helsesoster-ma-si-fra!

Folkehelse
For meg er folkehelsearbeid sentralt. Derfor har jeg i tillegg til helsesøsterutdanningen tatt videreutdanning i helseledelse og tverrfaglig samarbeid innen folkehelsevitenskap.

Vi må starte både helsefremmende og forebyggende arbeid så tidlig som overhodet mulig. Derfor er det utrolig spennende å jobbe i et fagmiljø som RBUP tilbyr – med dyktige klinikere og forskere, som jeg lærer mye av. På feltet barnas psykiske helse bør regionsentrene være helsesøstrenes kompetansemiljø.

Det er viktig å bidra til å påvirke hvordan helsesøstertjenesten best mulig kan tilpasses samfunnets og befolkningens krav. Nyere spedbarnsforskning bør tas i bruk for at helsestasjonene skal gjøre mer enn å drive smittevern og rutinemessige oppfølginger.

Helsestasjonene har en helt sentral funksjon knyttet til forebyggende helsearbeid for barn og unge. Dette betyr både tidlig identifikasjon av hjelpebehov, et lavterskel hjelpetilbud som en del av konsultasjonen og henvisningskompetanse..
Vi må arbeide for å komme tidlig til med hjelp der det trengs og bidra i arbeidet med å utjevne sosiale ulikheter.
På helsestasjonen anno 2012 må folk kunne vente at vi møter den enkelte familie med utgangspunkt i barnet og familiens behov. Vi skal altså bevare helsesøster som generalist, men vi skal utvikle en generalistkompetanse som kan nå fram til alle gjennom konsultasjoner på helsestasjonen eller i Familiens hus.

Kartlegging
I Spedbarnsnettverket arbeider jeg med kartleggingsverktøy. Slike verktøy vil gjøre helsestasjonene bedre i stand til å oppdage barn og familier som trenger støtte og hjelp så tidlig som mulig. Da vil de også tidligere få de riktige tiltakene både fra kommunene og fra spesialisthelsetjenesten.

Forutsetningen er at kartleggingsverktøyene brukes riktig på helsestasjonen eller i kommunen. Oppdages problemer må de alltid kunne følges opp. Dette stiller krav til brukeren av kartleggingsverktøyene og systemet det settes inn i.

Et viktig element er at mange kartleggingsverktøy også fylles ut av foreldrene. Dette gjør noe med både rollene og kvaliteten på informasjonen. Foreldre blir mer aktive, deres observasjoner og erfaringer etterspørres og helsesøster kan mye lettere spørre på måter som gjør at utviklingssamtaler treffer både de spørsmålene foreldrene sitter med og omhandler det enkelte barn på en mer utdypende måte.